Johan Anton Skaret

Far i Korgen Turene, sykkelen, skiene, eventyret, gamle dager, krigen, «lygarn» og Hanna Kvanmo. Som ditt førstefødte barnebarn, og den første jenta i vår grein, var jeg et barn som fikk mye oppmerksomhet. Når vi var på besøk i Korgen fikk jeg fikk egen seng på rommet til mor og far. Du far, som tok meg med på turer, presset meg til å sykle fortere enn hva jeg trodde var fysisk mulig, som kappgikk ski med meg i lysløypa, lekende, ertende, men og litt alvorlig, du vant hver gang: Gi litt til Mabel, dette klarer du. Du lærte meg hva det betyr å strekke seg. Du hadde alltid tid til et slag «lygarn». Du sentret tålmodig fotball med den beste jenta på guttelaget i bak hagen. Vi spilte badminton i timevis. Du tok meg med på visitt til de som hadde mindre, han som ikke dømte, men gav en hjelpende hånd, eller bare var der for de som kanskje var litt alene. Du var stort sett alltid på lag med «the underdogs». Du som tok meg med på søppelplassen, forbanna på overflodsamfunnet. Ofte tok vi med oss mer hjem, enn vi leverte. Alt kunne fikses. Praktisk var du. Du bygget uthus selv, du dyrket tomater og agurk i drivhuset. Potetåker, gulerøtter og jordbær. Gressløk. Hele sommeren passet du hagen, rundt deg, oss barnebarna. Du lærte meg de politiske partiene, hvem som ledet partiene, og pekte meg, uten å legge noe mellom, mot venstre. Hanna Kvanmo, henne holdt du høyt. SV var på den tiden ditt ståsted. Og jeg har en sterk anelse om hva du ville sagt om Sylvi Listhaug. Du viste meg generøst din verden, viste meg at vi må ta vare på naturen, det rundt oss. Skulle ønske jeg skjønte det før, det viktige du viste meg. Du fortalte om din egen oppvekst, på legd. Om første gang du så og smakte en appelsin. Om hvordan et hull i buksa gjorde at du gjemte deg for presten. Du fortalte om krigen, om jugoslaven som måtte bøte med livet fordi du hadde gitt ham matpakken din. Du var et så godt menneske du far, så ekte. Du kunne bli forbanna, du kunne banne med store bokstaver, det var liten tvil om hva du mente. Du var en bauta i en urolig oppvekst, en som alltid var den samme. Et fyrtårn som alltid var der. Selv i min opprørske, og ganske sikker noe ufordragelige alder, så var du der. Å miste deg inn i glemselen, det var vondt. Men å miste deg for alltid, det er nesten ikke til å fatte, du var alltid der. Jeg skylder deg så stor takk. Du var ingen religiøs mann, for deg var døden definitiv, men om det finnes en mikroskopisk sjanse for at du fortsatt kan høre meg: Tusen takk Far, du var ikke en dråpe i havet, men hele havet i en dråpe.