MINNETALEN MONA HOLDT I BEGRAVELSEN
Kjære, kjære farmor
At du no e borte, e vanskelig å førstå, og det e vanskelig å aksepter.
Du fækk et langt og innholdsrikt liv, med alle di gleder og sorger, som det breng med seg
Du opplevd krig og elendighet, fattigdom, sykdom og savn, men mykje vektiar enn det, -
du opplevd å få et rikt familieliv med kjærlighet, lykke og varme.
Allerede i din pure ungdom, traff du han farfar. Kjærligheten mellom dåkk sku varæ live ut, -
i gode og onde dager. Dåkk fækk tre gjæve ongæ, og når du va omtrent på min alder,
bynt barnebarnan òg å kom, det vart åtte av oss i alt etter kvart. Oss barnebarn ha du alltid vøre levanes opptatt av. Når du va ung og spræk, va du nok tell stor hjølp førr føreldran vårres, som både barnevakt og annæ. Eg husk vældi godt når du satt og læst førr meg på sængkaint’n.
Eg har utallige gode minnæ i frå barndommen, i frå når vi va på besøk hos dåkk i «Rødthuset». Ofte va vi der samtidig som «Bjerkaværingan», enten det va gebursdagsfeiring eller andre selskap og så selvsagt kvar jul, då va vi bestandig på besøk hos dåkk 1.juledag, -
frå tidlig formiddag tell langt på natt. Eg husk spesielt den deilige tomatsuppæ, som va tell forrætt, og så «julebordet» du lagæ tell, når det bynt å li utpå kvell’n.
Vi ongan, - han Torstein og han Jan Erling, han Rune og eg, vi satt ofte på kjøkkenet å lagæ avis, eller vi tægnæ en masse og lagæ «kunstutstilling», der dåkk mått kom å kjøp tægningen
Du va bestandig så imponert over oss, du syns vi va så flenk.
Når vi va enno litt minner, va det «skrappel-lekan» vi lekæ med. Det va ei plastvæskæ i frå Samvirkelaget, med diverse båksæ og teng som du ha samlæ tell oss ongan, teng som vi kunn bruk tell førskjellig i leken vårres,- den låg nederst neri kjøkkenskapet. Eg husk enno ke godt det loktæ i vaniljesukker-båks’n og i den mintgrønne såp’koppen, som det stod Fenjal på, og så husk en lit’n sæl, som egentlig va ei brøstnål, den brukt å ligg inni den såp’koppen.
Minnan strøm på, når eg tænk på deg, farmor. Eg husk òg all di fine blomstran du ha i hagen, - at du ha grønne fengræ, e det ingen tvil om. Eg husk den sure, gode rabarbraen, som vi dyppæ i sukker, og all rips’n, som du lagæ tell saft og ripsgelè. Eg husk flatbrødbakingæ di i kjellar’n, og dein fantastisk goe klæppmælkæ du lagæ. Eg husk di små rosineræsken som alltid låg i kjøkkenskoffæ, - vi ongan fækk bestandig kvar vårres , når vi va på besøk.
Eg husk den røde plastausæ, som hang over utslagsvasken og som det va så godt å drekk iskaldt vatt’n av. Eg husk «Tropisk aroma» og mælk og heimlagæ is i små youghurtbæger.
Eg husk deilig duft av nybakte julekaker og mælk-kakæ med gomme.
Eg husk nybakt brød med heimlagæ prim.
Etterkvart som vi vart større, og vart ungdommæ så va du fortsatt ei farmor, som det bestandig va så godt å kom på besøk tell. Du lyst opp som ei sol, kvar gång vi stakk innom
Du va interessert i å hør ke det gjækk med oss, keless’n vi ha det, og ke vi holdt på med.
Du diskæ opp med deilig bakverk, og du ha alltid god tid tell å sett å snakk med oss.
Du va ei varm og god og snill farmor, du va værdn’s bæste farmor.
Familien din vokst stadig, førr etter kvart vart vi barnebarn våks’n og fækk ongæ sjøl.
Og du va heldig å få heile fæmten oldebarn. Det satt du stor pris på, og du va like stolt kvar gång du vart oldemor på ny. Di hær oldebarnan ha du vøre like levanes opptatt av, som av oss, og sånn va det helt tell det siste.
Eg va så heldig å fækk va hos deg nån timæ di siste dagan du levd, og sjøl om du førr det mæste søv, så va du med innimeillæ, og du pratæ litt.
No sist fredag, når eg va hos deg, så ment du etter ei stund, at eg mått kom meg heim.
«Stakkars ongæ som ikkje får sett moræ si», sa du bekymræ. Eg prøvd å berolige deg med at han Petter va heime i lamme dæm, men du villæ ikkje helt gje deg. «Dæm må no ha litt mat òg», fortsatt du. Eg veit jo at du ikkje va så gammaldags, at du trudd mannfolkan ikkje dugæ tell nåkkæ på kjøkkenet, og eg trur du slo deg tell ro med at eg sa han Petter sku lag mat åt dæm.
Du ha bestandig vøre litt førr flenk tell å bekymmer deg over alt og alle, som ha stått deg nær.
Og når man har stor familie og mange man e glad i, så bi det òg mange å bekymmer seg over. Det hære sleit du nok litt med, og du ha nok meir enn ein gång lie søvnlaus om nattæ,
når nån av dennæ ikkje ha det helt bra. Men så va du òg flenk å gled deg over alt som gjækk bra med oss all. Og du likt å va med på både små og store begivenhetæ i familien
Du ha fått med deg ein række bryllup, barndåpæ og konfirmasjonæ, og selvsagt en marlvase me jebursdagæ og anner familiesællskap. Typisk førr deg va at du va så redd førr å va tell bry. At du mått ha skyss hit og dit når vi bedd deg på nåkkæ, villæ du bestandig unnskyld deg førr. «Huff, dåkk ska no slæpp å plages med ei gammal kjerring!», brukt du å sei. Men det ska du vetæ, farmor, du va aldri tell bry. Vi likt jo å ha deg i lamme oss!
All som kjent deg, farmor, veit at du va et årntli håndarbeidsmenneske. Du va kjæmpeflenk me hennern. Du kunn strekk og hækkel di fineste plagg og dukæ, og din spesialitet va nupereller. Eg husk vældi godt at du førr fleirfåldige år sian, sku prøv å lær meg akkurat det
Du ha vøre på Mo og kjøpt garn og nuperell-nål, mæn dessverre så fækk eg aldri teke på det dær. Eg ha vesst ikkje tålmodigheit nok tell det. Men strekkefærdighetan dennæ ha eg heldigvis fått litt av, sjøl om eg ikkje kan mål meg med deg. Mange gång ha du hjølpæ meg me montering av gænsræ, når nåkkæ sku maskes i hop oppå skuldran, - det va aldri nei i din munn, når eg sport om hjølp.
«Det bi ‘kje meir strekking no!», sa du plutsele, når eg sto å strauk deg over armen førr ei vekæ sian. «Det kjæmm ikkje på tale», fortsætt du. Nei, farmor, det bi ‘kje meir strekking no.
Eg ha vel længe innerst inne skjønt at livet dett ebbæ ut og gjækk mot slutt’n, farmor.
Du va tross alt 98 år. Men eg ha likevel ikkje heilt villæ innsett det, eg ha næktæ å ta det innover meg. Du ha jo bestandig vøre så gjæv og spræk, og så så klår!
Men når eg og ho Sofie og ho Aurora va å besøkt deg den 18.april, skjønnæ eg at det va ‘kje så frøktle længe igjænn. Du satt enno oppe i stol’n din, men du gredd ikkje å prat så mykje,
og du såg vældig slit’n ut, - du va «mætt a dage». Når vi sku sei hade den gången, holdt vi længe rundt kvaranner og vi gråt bægge to. Vi skjønnæ ke det bar hænne.
Ein gång førr fleire år sian, så sa du tell meg: «Eg vil no ‘kje akkurat dø heller», - det va enno mæns du bodd i Sørlandsveien. Eg husk ikkje akkurat ke som plagæ deg då, men du va tilsynelatende oppegående og fresk. Di ordan brann seg inn i meg, og eg håpæ du sku lev i mange år tell,- det gjor du òg…
Mæn no, no va det kåmmen så langt, at dett eineste ønske va å få slæpp unnæ. Du fækk det vældi tøft di siste dagan og veken. «Eg klar ikkje meir», sa du tell meg.
«Eg ha kjæmpæ længe nok!»
Det e godt å vetæ at du no ha fått fred, farmor. Det e bære så utrule ondt å ikkje ska få sjå deg meir, di våkne øyan og det varme smilet. Så ondt å ikkje ska få hør stæmmen din meir,
og aldri få gje deg ein klæm meir…
Savnet e førr meg enormt stort! Vi såg ikkje kvaranner kvar dag, og ikkje kvar vekæ heller
Mæn eg visstæ at du va der, og eg visstæ at vi kunn fær på besøk tell deg når som helst
Det va bestandig like koselig å ta ongan med på besøk tell deg. Dæm syns òg det va koselig å fær tell deg.
Dæm vart så glad kvar gång eg sa, - «Eg tænkt vi sku fær tell ho oldemor i dag!»
No ska eg ikkje sei det meir. Men eg ska hæls i frå dæm all fæm, - han Kornelius, ho Aurora Pauline, han Amandus, han Teodor og ho Sofie.
Takk førr at du va værdn’s bæste oldemor! Og takk førr at du va værdn’s bæste farmor!
Eg e så uendelig glad i deg!
Klem, Mona
Vis mer
Vis mindre